I serien «Dialogpilotene forteller» spør vi dialogpiloter om å dele sine erfaringer fra dialogpilotstudiet og arbeidet med dialog i praksis. Denne gangen deler Eilif Hallingstad Finnseth om hvordan studiet endret han.

Uenighet er ikke en barriere, men en styrke

Dialogpilot Eilif Hallingstad Finnseth deler:

Jeg søkte dialogpilotstudiet fordi jeg opplevde at jeg ikke deltok nok i uenighetsfellesskap rundt meg. Det så jeg først og fremst i mine nære kretser. Hvis jeg var uenig med noen, så verken turte, orket eller gadd jeg å si imot. Folk rundt meg hadde samtaler jeg egentlig kunne blitt med i og beriket, men jeg lot være. Og det gjorde etter hvert vondt.

På dialogpilotstudiet ble jeg utfordret. Helt i starten snakket jeg med en som viste seg å ha et helt annet syn på en del politiske saker enn meg. Jeg husker jeg ble satt ut, og bare nikket og ga bekreftende lyder til det som ble sagt. Egentlig hadde jeg jo mange meninger om det vi snakket om, men fordi jeg var vant til å være i et ekkokammer, visste jeg ikke hvordan jeg nå skulle navigere i et meningsmangfold.

Etter hvert forstod jeg at mye handlet om at jeg måtte bli tryggere på meg selv.

Senere kom en annen medstudent til meg i en pause og pratet med meg om troen min. Vi hadde begge ulike trosbakgrunner, men møtte hverandre uten fordommer. I denne samtalen opplevde jeg at en som ikke trodde som meg, fremdeles forstod meg gjennom å lytte og å vise respekt. Vedkommende trengte ikke å forstå min religiøse overbevisning. De trengte bare å ville lytte, med et åpent sinn.

Denne siste samtalen gjorde at jeg ble tryggere, både på å delta i meningsmangfoldet jeg var blitt en del av, men også på at det er viktig å prate om det jeg står for. Samtalen lærte meg at uansett hvor man står i uenighetsfellesskapet, hva man tror på, eller hvilke verdier man har, så er følelsen av sårbarhet universell.

Forskjellige meninger trenger ikke å være en barriere, de kan skape et mulighetsrom for refleksjon. I dag ville jeg nok bydd mer på meg selv, og turt å vise en uenighet, heller enn å bare “jatte med” i den første samtalen beskrevet over. Hvis vi begge hadde delt meningene våre om de politiske sakene vi var uenige om, for deretter prøvd å forstå hva som gjør at vi mener som vi gjør, kunne det bidratt til ny lærdom for oss begge.

Du skal ikke langt utenfor din egen omgangskrets før du merker at folk er ganske uenige med deg om ting. Hvis vi klarer å stikke små hull i boblene vi befinner oss i, og gå i dialog med de utenfor ekkokammeret, vil det være enklere å enes om et kompromiss hvis man trenger det. I et kompromiss blir vi alle litt misfornøyde, og det liker jeg.

Jeg tror vi har mistet litt evnen til å inngå slike kompromisser i samfunnet, og jeg vil gjerne bidra til å gjenfinne den evnen.

Foto og intervju: Charlotte Cyrus/Dialogpilotene