I serien «Dialogpilotene forteller» spør vi dialogpiloter om å dele sine erfaringer fra dialogpilotstudiet og arbeidet med dialog i praksis. Denne gangen deler Amalie Storesund Olsen om forventninger i dialogen.

Forventninger i dialogen

Dialogpilot Amalie Storesund Olsen skriver:

Jeg ble en gang under dialogpilotstudiet spurt om hva jeg håpte dialogen og dialogarbeidet skulle føre til, hvorpå svaret mitt inneholdt en rekke forventninger jeg hadde. Forventninger til meg selv, til andre, til at vi ville få nye perspektiv, ny forståelse for temaet vi skulle snakke om, og ikke minst til at dialogen ville ha en verdi og at noe godt ville komme ut av den.

At man går inn i dialogen med forventninger er nærmest uunngåelig. Det er kanskje litt som med advent og jul, som for meg bærer med seg en forventning om Jesu fødsel, men også barnlige forventninger som en hvit jul, fellesskap, mandel i grøten, besøk av nissen og julegaveønsker. Akkurat som vi ønsker at julen skal være fin og full av glede, forventer vi ofte at dialog skal føre til klarhet, forsoning eller styrkede relasjoner.

Samtidig, hvis vi går inn i dialogen, eller jula, med rigiditet eller urealistiske idealer, kan det føre til skuffelse. Jeg har mer enn én gang opplevd at dialogen jeg har vært del av ikke har møtt de forventningene jeg har hatt, og jeg har mer enn én gang opplevd at pakkene under juletreet har vært litt mykere enn det jeg hadde håpet på.

Men jeg slutter ikke å feire jul av den grunn. Og jeg slutter heller ikke med dialogarbeidet. For selv om dialogen, eller julen, ikke alltid står til forventningene, og man opplever frustrasjon eller skuffelse, så har den fortsatt en verdi, noe godt kan komme ut av den, og kanskje er den myke pakken under juletreet den beste av dem alle.

Foto: Charlotte Cyrus/Dialogpilotene