I serien «Dialogpilotene forteller» spør vi dialogpiloter om å dele sine erfaringer fra dialogpilotstudiet og arbeidet med dialog i praksis. Denne gangen deler Vivian Phan om å tåle ubehag.

Å tåle ubehaget

Dialogpilot Vivian Phan skriver:

Dialog har til tider hatt et ufortjent dårlig rykte. Mange forbinder det med koseprat eller et forsøk på å glatte over uenigheter. Etter dialogpilotstudiet – og ikke minst gjennom erfaringene mine i arbeidslivet – har det blitt tydelig for meg at ekte dialog handler om noe langt mer krevende: evnen til å tåle ubehaget. Både mitt eget, og det som oppstår mellom deltakere når temaene berører noe dypt, sårt eller konfliktfylt.

I STL, der jeg jobber som rådgiver, møter vi temaer som går rett inn i hjertet av folks identitet. Tro, tilhørighet og eksistensielle spørsmål. Og når noe betyr så mye, følger følelsene tett etter. Noen ganger kan det føles som om hele rommet holder pusten. Det er tidvis så mye smerte, håp og engasjement i lufta at man nesten kjenner det fysisk.

Og det er faktisk der dialogarbeidet begynner, ikke slutter.

For å tåle ubehaget handler ikke om å presse folk gjennom samtaler de ikke er klare for. Det handler om å holde rommet åpent lenge nok til at motstand faktisk kan tåles. Om å være nysgjerrig også når man egentlig helst vil trekke seg litt unna. Om å stå dypt forankret i egne opplevelser og erfaringer, midt i uenighetsfellesskapet. Og om å stå i den rare blandingen av stillhet, sjokk, irritasjon og små glimt av forståelse.

Av og til må vi ta en pause. Ikke fordi folk ikke vil snakke, men fordi alt blir for intenst. Før trodde jeg pauser var et tegn på mislykket dialog – nå ser jeg at de er en del av dialogen. Vi trenger tid til å lande. Til å kjenne etter hva vi egentlig ønsker. Og ofte er ikke ønsket å få rett, men å bli sett og forstått.

Det fine er at når dialogen tas opp igjen etter en sånn pause, så skjer det nesten alltid noe viktig. Rommet føles litt større. Folk litt mer modige. Og midt i alt det vanskelige lærer vi ikke bare om hverandre, men også noe om oss selv. Det er som om vi alle har fått en liten dose dialogisk resiliens – den motstandskraften man får av å faktisk stå i det som er vanskelig, i stedet for å gå rundt det.

For meg er det dette som gjør dialogarbeidet så meningsfullt. Det er ikke alltid lett, men det er ekte. Og hver gang vi tåler ubehag sammen, blir det litt lettere å møte det igjen neste gang.

Foto: Kai Erik Westergaard/STL