Dialogpilotene forteller: Marte Solbakken Leberg

I serien «Dialogpilotene forteller» spør vi tidligere studenter om å dele sine erfaringer fra Dialogpilotstudiet og arbeidet med dialog i praksis. Denne gangen forteller Marte Solbakken Leberg om å være alene og sammen i troen.

Foto: Charlotte Cyrus.

Gjennom hele mitt liv har jeg vært aktiv i kirken. Som barn kunne jeg kjenne meg ganske alene om å være kristen. Jeg vokste opp i Groruddalen i Oslo, med et stort mangfold av trospraksiser rundt meg. Allikevel visste jeg ikke mye om andre religioner enn min egen.

Som ungdom ble jeg med i to dialoggrupper. I den ene ble jeg kjent med damer fra nabolaget. I den andre med ungdom fra hele byen. Vi hadde til felles at vi trodde på en gud. Selv om det kanskje ikke var den samme guden vi trodde på, følte jeg meg tryggere i møte med andre som også var religiøse. De kunne også være litt alene om å ha en tro, oppleve å bli misforstått, eller at folk hadde fordommer mot dem. Dette kjente jeg meg igjen i. Samtidig hadde vi mye som var ulikt, men med min bakgrunn hadde jeg kompetanse for å forstå dem, og de meg.

Dialogtreffene ble en trygg plass, hvor jeg kunne både lytte og dele. Siden da har dialog vært en viktig del av min trospraksis og samfunnsengasjement. Nå jobber jeg som prest, og tenker at en av mine viktigste oppgaver er å legge til rette for at også de som tror annerledes enn meg, blir møtt med respekt og står fritt til å praktisere sin tro.

Jeg vil ikke leve i et samfunn der vi ikke tør å prate om religion og livssyn fordi vi er redde for å bli dømt av dem vi møter. For å ikke ha usanne fordommer, må vi lære hverandre å kjenne. For å kunne gjøre det må jeg drive med dialog, slik at vi ikke bare antar om hverandre, men faktisk lytter til hverandre.